landlig byggeskikk

Før industrialiseringen på andre halvdel av 1800-tallet var lokale kjennetegn viktigere enn trender. Dette fordi bygningensmaterialen ikke kunne transporteres lange avstander. Den lokale byggeskikken var et resultat av flere hundre år med tilpasning til naturen og klimaet på stedet.

Fundament »

En krypkjeller av naturstein var den vanligste typen fundament.

Konstruksjon »

Materialet brukt i bærekonstruksjonen varierte i henhold til lokale forhold. Liggende tømmer var den vanligste bærekonstruksjonen i store deler av landet. I skogsfattige deler av landet brukte man bindingsverk eller skjelterverk. Hus hvor tegl ble benyttet, var i hovedsak storgårder, både på landet og i byen.

Fasade »

På de gamle husene var ofte bærekonstruksjonen synlig på fasaden. Noen ganger kunne huset få stående tømmermannspanel eller lektepanel på utsiden. Ble fasaden malt ble det brukt mest rød komposisjonsmaling. Finere hus ble malt med lys linolje. For å imitere stein, ble tømmer og bindingsverk påført kalkpuss og kunne bli dekorert med kalkmaling, oftest i hvit.

Tak »

Torvtak, bordtak eller spontak var vanlig. Tak ble lagt med never, som ble holdt på plass av et lag med torv eller kløvet tømmer. I områder hvor man hadde tilgang til skifer brukte man denne til taktekking. Takvinkelen varierte i forhold til takmaterialet som ble benyttet. Skifertak ga for eksempel flate tak, mens spon krevde et brattere tak.

Ytterdør »

Ytterdøren består gjerne av doble dører med vinduer over døra (overlys). Dørbladet kunne få utvending kledning i fiskebeinsmønster. Rutemønster og ulike typer fyllingsinndelinger var også vanlige.

Vindu »

Vinduene hadde ofte små dimensjoner. Vinduer med blysprosser var vanlige, særlig når glassene var små. Da glassrutene ble større, gikk man over til tresprosser. To-rams vinduer med to eller tre ruter i hver del kom til å bli vanlige på 1800-tallet.